Det var i 1873 Ganns startet sitt potteri, og like før jul var de første produktene ferdig til salg. Samme år besluttet firmaet å bygge et nytt teglverk. Aksjekapitalen var 15.000 Spd. Firmanavnet ble nå Ganns Potteri & Teglverk.

Etter grundige undersøkelser i Danmark og Tyskland besluttet man å bygge en Hoffmann ringovn, med avlang form som rommet 70-75.000 stein. I slutten av 1874 var ringovnen ferdig, og nå sto maskinene for tur. Etter endel diskusjon om det var hensiktsmessig med maskinforming av en såvidt liten produksjon, besluttet generalforsamlingen at maskiner skulle innkjøpes.

Trekkraften kom fra en flyttbar dampmaskin (lokomobil) av engelsk fabrikat. Prisen var 1200 Spd. uten transmisjon. Teglsteinpresse, med overliggeode valseverk, ble innkjøpt fra Tyskland. Montering og innkjøring ble ledet av leverandøren. Pressen kunne yte ca. 10.000 murstein pr. dag. I mai 1875 var den maskinelle mursteinsformiogen igang. Aksjeeierne beskuet det hele og sa seg meget vel fornøyd.

Med et tidsmessig utstyr måtte man også skaffe seg fagfolk til produksjonen, og i den forbindelse var nok brenneren den viktigste. De søkte etter en som var villig til å utdanne seg i yrket og skaffe seg attest fra brenneren på Madla teglverk. En slik mann antok man burde tilbys ca. 150 Spd. årlig i lønn. Den første brenneren som ble antatt, var agronom Ingebret Anda. I hans ansettelsesvilkår heter det:

"Hans lønn bestemmes til 180 Spd. årlig. Han kan ikke fratre tjenesten før etter 2 år fra tiltredelsen. Han opplærer til brenning så mange som direksjonen forlanger, og for egen regning bekoster seg opplært til brenning ved Madla Teglverk. Tjenesten tiltres når forlanges i løpet fra 1. juli til 1. august 1874, og han vil ha å rette seg etter overordnedes instrukser og ordre. Når her ingen brenning er, forpliktes han til å forrette annet arbeide."

Arbeidstiden ved bedriften skulle være fra kl. 6 om morgen til kl. 7 aften. Kontraktsbrudd ble det sett alvorlig på. Det resulterte som regel i en bot på 15 Spd., hvis det ikke kunne bevises at sykdom var årsaken. De forpliktelser som ble pålagt bestyreren i kontrakten, var heller ikke så helt små. Paragraf 1 lød slik:

"Bestyreren har å forestå hele forretningen som drives for selskapets regning, såvel potteriet som teglverket, og hva hermed står i forbindelse, samt ordne og lede arbeidsdriften, hvorunder våges at arbeid og alle forretninger utføres med orden, punktlighet, pålitelighet, nøyaktighet og stedse på den for selskapet fordelaktigste og iøvrig hensiktsmessigste måte."

Bestyrerens lønn skulle være 250 Spd. årlig, pluss 4 prosent av driftsoverskuddet før renter var betalt. En kausjonsforpliktelse på 2.000 Spd. måtte stilles. En leilighet på to værelser og kjøkken, i en eldre gård, skulle stilles vederlagsfritt til disposisjon.

Med den sterke økningen i formingsanlegget og i ovnsdriften meldte et problem seg straks: tørkeanlegget var for lite. I de etterfølgende årene ble dette bygd ut. En ulempe var det at hovedgaten i byen gikk tvers gjennom teglverkstomten, slik at tørkehusene ble liggende på begge sider av gaten.

Kapasiteten var nå blitt 1,5-1,75 millioner stein pr. år. Med en såvidt stor økning måtte man lenger ut på markedet med varene. Man traff avtaler med forhandlere for stein og potteriprodukter langs hele kysten, fra Finnmark i nord til Fredrikshald i øst. Selvsagt også Christiania (Oslo).

I 1876 fikk teglverkene i Sandnes en konkurrent på Karmøy. Verket navn var egentlig Bø teglverk, men ble kalt Bergens teglverk da det ble startet av bergensere.

I 1877 var etterspørselen etter teglstein bedre, og Ganns gjør et uventet ekspriment. De tilbyr tyskeren Heinrich å overta hele teglverksdriften på billigste måte. Det var spesielt en forsering av ringovnsdriften som var ønskelig. Hvis man ikke fikk kontrakt med Heinrich, ville man engasjere en ny brenner, helst en Christianiabrenner. Heinrich ble engasjert og overtok ledelsen av produksjonen. Eksperimentet falt imidlertid ikke heldig ut, og man besluttet å bevilge reisepenger om han ba om det. Man var en erfaring rikere.

Allerede i 1875 var man inne på å glasere taksteinen, men spørsmålet ble utsatt. I 1881 dukket det opp igjen, og nå gjorde man forsøk med sverting av steinen med mangan. For denne flatebehandlingen og for å oppnå en bedre kvalitet i det hele besluttet man å bygge en egen ovn til brenning av takstein. Man undersøkte bl.a. hos den kjente tyske teglverksingeniøren Bock i Kassel. Han anbefalte å bygge to ovner, men det ble bygd bare en. Dette var i 1885.

Ganns forsøkte stadig å forbedre sitt produksjonsutstyr. I 1891 ba man det kjente danske firmaet F.L. Smidth & Co. om forslag til forandring av såvel dampmaskinen som formingsmaskineriet. Man la også planer for å produsere falset, flat takstein. Produksjonen av drensrør var allerede kommet i 1880-årene.

For driftssesongen 1897 ble mursteinproduksjonen ved Ganns 1,5 millioner murstein, mens takstein- og stentøyproduksjonen "svarte til det sedvanlige."

I 1898 ble den lenge påtenkte ombyggingen av ringovnen utført etter tegninger av Smidt & Co. i København. Ovnen ble bygd solid, med såle av betong og bly-asfalt papp over denne mot oppstigende grunnvann. Hele brennkanalen ble foret innvendig med ildfast stein. At verket hadde egen bygningsartikkelforretning gjorde vel det hele noe rimeligere. Det ble innkjøpt ny mursteinspresse og forelter. Den påtenkte desintegrator for knusning av avfallet, ble utsatt.

Teglverket etter 1900

Salget gikk svært opp og ned i de første årene, men i 1904 var det rekordsalg: 1.920.000 stein. Prisene var: Kr. 17,20 for no. 1, kr. 16 for no. 2 og kr. 15 for no 3. For klinker kr. 22,50, alt pr. 1000 stein.

I 1909 var lagrene uttømt, og i 1912 var det «steinnau». Stavanger måtte kjøpe stein fra Østlandet.I 1901 ble det inngått en privatavtale mellom verkene i området, Ullendal, Graveren, Madla og Madla. Fra 1910 virket også en avtale om kvotelevering til de større byggene. Av leveranser over 30.000 stein skulle Graveren ha 49 prosent, Ganns, Lura og Østråt 17 prosent hver.

Etter storbrannene i Bergen og Molde i 1916 ble det et enormt behov for teglstein. Prisene ble helt "ville", før maksimalprisene ble innført i 1918. Klinker kostet i 1917 kr. 58 pr. 1.000 i 1918 kr. 140. Det var ellers vanskelig med kull under krigen, og prisene var skyhøye på grunn av torpederingsfaren. Ganns hadde egen torvmyr som var en god støtte til kullene.

Under krigen var det gode tider. I 1917 var aksjeutbyttet kr. 500 pr. aksje, pålydende kr. 1.000 mot kr. 35 til kr. 40 før krigen. Nettooverskuddet var kr. 75.000, og man besluttet å avsette kr. 12.000 til et legat for trengende arbeidere i Sandnes. Første utdeling ble gjort julen 1920. Aksjekapitalen var blitt forhøyet fra kr. 150.000 i 1910 til kr. 300.000 i 1918.

I 1925 kjøpte verket en moderne gravemaskin.

Som ellers i landet var slutten av 1920-årene en meget vanskelig periode, også for Ganns. 1929 viste et driftsunderskudd på kr. 15.000.

Arbeidskonflikter kan det ikke sees å ha vært mange av ved Ganns. Det nevnes en streik i 14 dager i 1929 og en i 1930, hvor borgermesteren var meglingsmann. Under storkonflikten i 1931 går styret med på potteriarbeidernes krav om å følge jernarbeidernes lønnsreguleringer.

1930-årene: Behov for nytt, moderne teglverk

De harde 30-åra var likevel ikke så dårlige for bedriften. Aksjeutbyttet, som i 1930 var kr. 30 pr. aksje, steg jevnt hvert år til kr. 150 i 1937, for så å synke igjen til kr. 80 i 1939.

I 1938 opprettet bedriften et pensjonsfond som fikk ganske store tilskudd. I 1942: Kr. 31.000, 1943: Kr. 45.000, 1944: Kr. 48.000 og i 1945 og 1946: Kr. 10.000.

Det ble etterhvert klart at verket måtte flyttes og moderniseres. Verket lå midt i byen, og dette førte med seg adskillige ulemper. Kommunen ville gjerne ha verket ut av byen for å kunne benytte tomten til andre formål. I leirfeltet ble gruslaget over leira stadig tykkere og kostbart å fjerne.

7. februar 1939 ble det besluttet å kjøpe et 50 mål stort leirfelt på Østråt, (Kvelluren), men krigen kom og det hele måtte utsettes.

I 1942 ble disponenten, Johan Iversen og kontorsjefen Rasmus Forus arrestert og sendt til Grini. Iversen ble der til november 1944, Forus til krigen var slutt.

Det gamle produksjonsutstyret var altfor arbeidskrevende. Hver stein ble i løpet av produksjon og skipning tatt i hånd hele 13 ganger. Dessuten satte frosten stopp for helårsdrift.

Leirfeltet på 50 mål i naboeiendommen Kvelluren ble nå innkjøpt for kr. 23.000 med rett til ytterligere innkjøp av 60 mål. Det ble lagt opp planer for et helt moderne anlegg. Disponent Iversen og styremedlem Kristian Bøe var på studietur i USA og Iversen alene besøkte teglanlegg i Sverige og Danmark. Innhentede prisoverslag viste kr. 475.000 for maskiner og ovner og kr. 200.000 for bygninger. Tilsammen ca. 700.000 kroner.

For å kunne klare dette svære løftet ble aksjekapitalen utvidet fra 300.000 kroner til 600.000. Konsulent for byggearbeidene ble ingeniør Lars Aarrestad, Stavanger, og leder for maskininstallasjonene ingeniør J. C. Falkenberg, Oslo, som representerte Tegelindustriella Byrån A/B, Stockholm. Maskinene ble levert av det kjente tyske maskinfirmaet Händle & Söhne. I 1953 var Ganns det første teglverket som installerte tunnelovn i Norge. (Hvis man ser bort fra et lite eksperiment ved Nordby Hepa i 1940-årene).

Før byggearbeidene ble satt i gang, feiret Ganns sitt 75-års jubileum. I den anledning ble alle ansatte tildelt et gratiale etter disse satsene: Kr. 15 pr. tjenstgjort år, minimum for kvinner og menn kr. 50 og for gutter kr. 25. Dessuten betalte bedriften skattegodtgjørelse med 20 prosent. Legatet ble tilført kr. 5.000.

Det nye verket i Kvelluren ble tatt i bruk i 1953 og var da landets største teglverk på ett gulv. Fabrikkbygningen hadde en gulvflate på 105 x 33 meter. Produksjonen gikk på løpende bånd uten at steinen ble berørt av menneskehender, fra leira kom i blanderen til den brente steinen ble kjørt ut på tomten for videre transport eller for lagring. Kanaltørken hadde 4 spor med 160 vogner som totalt rommet 89.600 stein. Med 3 døgns tørketid ble årskapasiteten 8 millioner stein.

Tunnelovnen ble konstruert og levert av ovnsfirmaet C.H. Evensen industriovner AS, Fredrikstad. Ovnen var den første i verden som (delvis) ble oppvarmet med elektrisitet. Elementene ble lagt i sideveggene, mens man i midtfeltet fyrte med olje fra brennere i ovnstaket. Kapasiteten var 20.000 stein pr. døgn. Garbrenningstemperaturen for Ganns leire var 1050 grader celsius.

Fabrikken fikk spisesal, garderobe, toaletter og bade- og vaskerom. Disponent Iversen sa i et intervju da han sluttet i 1971: "Flinke folk som passer jobben og bedriften på en ypperlig måte. De rene, ryddige og trivelige forholdene har de selv vært med på å skape." Han var tydelig stolt av arbeidsstokken sin.

1. januar 1976 fusjonerte Ganns og Graveren. Les mer om A/S Gann-Graveren.

Kilde: Zakariassen, Hans. (1980). Teglindustriens historie. Oslo: Dreyer.

FylkeRogaland
KommuneSandnes
Etablert1873
Nedlagt1976
Beliggenhet
MerknadRingovn, tunnelovn