Utover i 1950-årene begynte tunnelovnen å få fotfeste i både Europa og Norge. Det var imidlertid stor skepsis til denne type ovn blant de etablerte teglverker. Det er en av årsakene til at teglverksdriften i kjerneområder som Fredrikstad og Oslo måtte innstille driften i løpet av 1960- og 1970-tallet. De tviholdt på ringovnen, og klarte ikke å konkurrere mot verken de nyetablerte teglverkene med tunnelovn eller mot mer moderne bygningsmaterialer.

Første gang tunnelovnen ble omtalt i Norge var i bladet Teglverksindustri nr. 6-8 (1932), side 63. Der beskrives en "ny brennovn" som er blitt patentanmeldt i flere land. Den omtales i positive ordlag, men det skulle enda gå ti år til før et teglverk forsøkte seg med denne. Det skjedde ved Nordby Hepa på 1940-tallet. Prosjektet var imidlertid mislykket, og den første tunnelovnen som kom i regulær drift i Norge var ved Ganns potteri- og teglverk i 1953.

Senere fikk flere teglverk tunnelovner. C.H. Evensen industriovner AS i Fredrikstad leverte tunnelovn til flere av de nye teglverken. Etterhvert ble tyske Keller markedsledende.

Følgende ti verk fikk tunnelovn i Norge

• Nordby Hepa (1941-1942)
• Ganns potteri- og teglverk (1873-1976). Tunnelovn fra 1953.
• Bratsberg teglverk i Lunde (1957-2014). Første ovn 1957, andre ovn 1979
• Graverens teglverk nr. 2 (1896-1976) Tunnelovn fra 1959.
• Helgeland teglverk (Vefsn teglverk) (1959-1977)
• Innherad teglverk (1960-årene)
• Nes teglverk i Åndalsnes (1860-1971). Tunnelovn fra 1962
• Rakkestad teglverk (1899-1981). Tunnelovn fra 1966
• Alna teglverk på Nes (1966-1990)
• A/S Gann-Graveren (1976-1997)
• Jærtegl (Sandnes Tegl AS) (2004-2005)

Nesten ingen av disse teglverkene lå i de tradisjonelle teglverksfylkene Østfold, Oslo eller Buskerud. Kun Rakkestad teglverk i Østfold bygde en liten ovn som ikke levde opp til forventningene. Teglverkene i Sandnes klarte imidlertid å fornye seg, samt Nes teglverk i Åndalsnes. Resten var nyetablerte verk.