Det var i Magnus Lagabøtes regjeringstid (1263-1280) at den første teglproduksjonen kom igang her i landet. Ved forliket mellom kongemakt og kirke i Bjørgvin i 1277 fikk geistligheten i Nidaros, i Magnus Lagabøtes landslov, retten til teglfremstilling. Magnus Lagabøte oppførte bl.a. et kastell i tegl på Slottsfjellet i Tønsberg.

På 1200-tallet anla Magnus Lagabøtes sønn, kong Håkon V Magnusson, et teglbrenneri på "løkkene øst for byen", sannsynligvis for å skaffe stein til utvidelsen av Mariakirken. Gulvflisene i klosteret på Hovedøya er muligens også laget her, og steinen til Olavsklosteret. Det har også vært flere ovner både for tegl- og kalkbrenning i Maridalen. I et brev fra 1335 nevnes ovner der som tilhørende Mariakirken.

I århundrene som fulgte er lite nedskrevet om teglverk i Oslo og omegn. Den første oversikten over alt som fantes av sager, møller og teglverk i det som i dag er Oslo, får i vi 1810. En protokoll fra Akers fattigvesen regner opp en rekke teglverk. I 1810 var det fem; Sollerud, mellom og nedre Foss, Nes i Maridalen og Hasle teglverk. I løpet av de neste tre årene kom det seks nye til: Ensjø og Ris i 1811, Haugerud, Bentsebakken og Smalvolden i 1813 og Voksen i 1814. Men det er først i siste halvdel av 1800-tallet at det ble bygd teglverk i denne regionen som vi kan følge til de ble nedlagt omkring midten av 1900-tallet.

På mange steder i Oslo ligger leira i 50-70 meters dybde og i stor bredde. Partiklene i Oslo-leira stammer fra omkringliggende fjell i gneis og granitt som under istiden ble knust av den enorme vekten av ismassene. Da isen begynte å smelte, ble fjelloverflaten skurt til grus og sand. Deretter har kjemiske prosesser omdannet dette til ørsmå leirmineralpartikler.

Ellers i Akershus er det spesielt verkene på Romerike som er verdt å nevne. Glomma og Vorma møtes på Romerike, og det er betydelig avsetning av leire fra disse Norges to lengste elver, samt fra andre elver, som f.eks Leirelva. De to fossenes larm ga i sin tid opphav til navnet Raumelv om Glommas nedre løp. Derfra fikk folket i regionen sitt navn, og regionen ble hetende Romerike. Det er leire fra disse elvene som i sin tid ga Romerike en blomstrende teglverksindustri.